Som fotograf henter jeg inspirasjon fra min egen opplevelse av verden rundt meg. Hvorfor jeg har en dragning mot mørket, og lys i mørket, har jeg ingen god forklaring på. Jeg har ikke et utpreget mørkt sinn eller tungsinn. Kanskje barndommens redsel for mørket og tomme hus fortsatt sitter fast i underbevisstheten selv om den voksnes rasjonale nå dominerer.

 

Fotograferingen gir meg muligheten til å forme og definere det som kan oppleves som uhåndgripelig og skremmende. Melankoli og uhygge, men også ro og ettertanke, spiller på disse grunnleggende følelsene, og jeg forsøker å gjenskape disse stemningene i mine bilder. 

​

Samtidig gir fotograferingen meg følelse av mestring – jeg kan bearbeide og forstå det skumle, og kanskje til og med gjøre det vakkert. Gjennom bildene mine ønsker jeg å formidle mine egne følelser, men også vise betrakteren at det finnes skjønnhet i det som ved første øyekast kan virke dystert eller uhyggelig. Når lyset bryter gjennom mørket, overvinner det, eller skaper skygger og kontraster, kommer formene og følelsene til syne. Jeg fascineres av hvordan selv et lite lys kan fordrive mye mørke, og hvordan kontrasten mellom lys og skygge gir rom for nye tolkninger og stemninger. Lyset blir et symbol på håp og positivisme, og det gir mulighet til å se det vakre der det ellers ville vært skjult. 

​

I mine bilder arbeider jeg med dualiteten mellom lys og mørke. Jeg søker å la lyset fremheve detaljer, former og uttrykk som ellers ville gått tapt i mørket. På den måten oppstår det en dialog mellom det dystre og det vakre. Lyset gir mørket en funksjon – det rammer inn, forsterker og fremhever formene. Motsatt vil mørke og kontrastfylte elementer i et høylyst tablå, for eksempel i tåke eller snø, være elementer som fremhever detaljer som ellers går tapt i høylyset. 

​

Jeg klarer ikke alltid å la mine bilder bære med seg et budskap eller en fortelling i seg selv. Kanskje er jeg mer opptatt av de stille partiene i en fortelling, pausene mellom budskap som inviterer til eget tankespinn. Den norske maleren Harald Sohlberg uttrykte at kunst også kan være vakkert i seg selv. Kunst må ikke nødvendigvis ha en dypere mening eller formidle et budskap, den estetiske opplevelsen i seg selv kan være tilstrekkelig. I nyere tid har Oscar Wilde tatt dette videre med at kunstens verdi kunne ligge i dens skjønnhet og form, ikke nødvendigvis i dens innhold eller funksjon. Disse betraktningene har imidlertid et eldre opphav, for eksempel filosofen Victor Cousin, og det dannet grunnlag for impresjonistene på 1800-tallet. I mange av mine bilder dveler jeg ved det estetiske, og er fornøyd med det.